På platen That Was The Year that Was legger Tom Lehrer ut om i hvilken stor grad manglende evne til mellommenneskelig kommunikasjon er tema i moderne skuespill og filmer, og hvordan rollefigurene bruker store deler av tiden på å klage over sin manglende evne til å kommunisere. Han avslutter med "I feel that if a person can't communicate, the very least he can do is to shut up!".
Sofia Coppolas Lost in Translation handler om to personer som har gjort akkurat det. Fremmedgjorte i forhold til sitt eget liv, til ektefelle, venner, øvrige familie og verden generelt, har de valgt å ikke anstrenge seg for å prøve å nå frem til noen, men i stedet trekke seg inn i seg selv og vise et nøytralt, tilsynelatende velvillig ytre skall til omverdenen. Scarlett Johanssons Charlotte er en ung kvinne som ikke vet hva hun skal gjøre med livet sitt, og er i ferd med å innse at hun og fotografektemannen, til tross for stadige forsikringer om gjensidig kjærlighet, hverken kjenner hverandre særlig godt, har noe særlig til felles eller er i stand til å snakke sammen om noe som helst. Bill Murray (i sitt livs kanskje beste rolle) som den noe fallerte filmstjernen Bob Harris viser oss en desillusjonert og ensom mann midt i det som man ofte, litt overbærende, kaller en "midtlivskrise", og som ikke blir mindre dramatisk eller vanskelig av at det har blitt gjennomlevet og beskrevet utallige ganger tidligere.
Strandet i et neonbelyst Tokyo, med jetlagindusert insomnia og omgitt av mennesker som de ikke på noe som helst plan er i stand til å forstå eller kommunisere med, blir det enda tydeligere for begge hvor isolert de føler seg og hvor utrolig lite andre mennesker forstår dem. Charlottes ektemann er oppslukt av jobben sin og har ikke tid eller interesse til det hun ønsker å snakke om, og Bobs passiv-aggressive kone ser ikke ut til å ønske seg annet fra ham enn uttalelser om gulvbelegg og hyller til hjemmekontoret. Når Bob og Charlotte endelig kommer i snakk, har de allerede flere ganger vekslet blikk i forbifarten som har inneholdt mer gjenkjennelse og forståelse enn de har fått fra noen andre rundt seg.
Det er vanskelig å beskrive denne briljante, rørende filmen med ord, fordi den i så liten grad bruker ord selv. Sjelden har jeg sett en film som er så subtil uten å være utilgjengelig, eller så allmenngyldig uten å være banal. Bill Murray er en mester når det gjelder å kombinere stenansikt à la Buster Keaton med fysisk humor (jeg holdt f.eks. på å ramle av stolen under scenen med trappemaskinen i treningsstudioet), men her får han spille på langt flere strenger og vise hvor dyktig han er til å formidle komplekse følelser bare med antydningen av et ansiktsuttrykk. Forholdet som utvikler seg mellom det noe odde paret bygges opp gjennom samtaler der alt det banale (som ville fylt filmen dersom dette hadde vært en s.k. "romantisk komedie") forblir usagt, og gjennom langsomme, nesten dvelende passasjer, bare med hjelp av øyenkontakt og kamerabevegelse. Det mest intense øyeblikket i hele filmen kommer under en scene der Murray synger i en karaokebar - en karaokebar! - og består ikke i annet enn et blikk så elektrisk av blottlagte følelser at kontakten mellom de to nesten gjør fysisk vondt å se.
Alle som har vært i utlandet kan kjenne igjen den befriende, barnslige begeistringen over å kunne si nøyaktig hva man vil, fordi ingen rundt forstår det man sier. Men dette er bare morsomt hvis man har en venn med seg som kan dele latteren. Er man alene i en slik situasjon, er det ikke noe poeng i å si eller gjøre noe som helst, og da vil man langsomt forvitre, forsvinne og etterlate seg et tomt skall. Lost in Translation viser oss to personer som er i ferd med å forsvinne for seg selv fordi ingen rundt dem forstår hva de sier, og som gjenoppdager seg selv (og gleden over livet) gjennom møtet med en beslektet sjel. Og det er stort, og rørende, og til tider hylende morsomt, å se det fabelaktige samspillet mellom Murray og Johansson formidle magien i det som skjer.
Hvis det finnes rettferdighet i verden, er dette det året da Bill Murray omsider blir anerkjent av Akademiet og får den Oscarstatuetten han har fortjent i årevis. Jeg mener, Sean Penn kan de jo gi den til hvilket år som helst.